mandag 22. mars 2010

Vurdering for læring eller læring for vurdering?

Fylkesutdanningssjefen i Buskerud fylkeskommune har sendt ut et grunnlagsnotat til drøfting på skolene som dreier seg om kompetanseutvikling 2010/11. Det går ikke fram av notatet hvor mye penger som skal brukes på tiltakene. Slik notatet er bygd opp, er det lagt særlig vekt på læringsstøttende vurdering, og at det er en del av oppfølgingen av Kunnskapsløftet og Kompetanseløftet. I sluttrapporten fra Kompetanseløftet kom det fram ønske om at pedagogene i Buskerud fylkeskommune for en stor del ville ha faglig kompetanseutvikling i tilknytning til kompetansemål i læreplanene. De vurderer seg også som ganske gode på dette med læringsstøttende vurdering etter det som kommer fram av kompetansekartleggingen som har foregått i 2009. Så. Da er vel det klart? Vi ønsker først og fremst faglig kompetanseheving i tilknytning til kompetansemålene i læreplanen.

Har pedagogene behov for mer kompetanse innen læringsstøttende vurdering? Dette vil en god prosess på skolene gi svar på.

Det er på tide å se litt på dette begrepet læringsstøttende vurdering. Vurdering for læring er også et begrep som brukes. Det kan virke som dette begrepet er tidens pedagogiske mote. Vi har erfaringer med slike begreper tidligere, f eks tilpasset opplæring, kontaktlærer og basisgrupper og veiledningspedagogikk. Det er ett og annet og hente fra disse motene, men de har kanskje vokst til overbetydelige variabler i en broket pedagoghverdag. Når det ser ut til at læringsstøttende vurdering har vokst til et slikt begrep, bør man vurdere om vurdering har så stor betydning for læring. Eller er det de andre delene av undervisningen som har størst betydning for læring? Slik det kommer fram nå, virker det som vurdering er den viktigste grunnen til at elevene lærer.

Det er en fare for at vurdering for læring fører til læring for vurdering. Når man fokuserer på vurdering i læringssituasjonene, blir det fort karakterene man blir opptatt av. Karakterer er symboler på oppnådd kompetanse. Man kan altså bli mer opptatt av å lære hvordan man skal få en firer enn hvordan man skal oppnå fagkompetansen som står i læreplanmålene. Den læringsstøttende vurderingen kan gå over til vurderingsstøttende læring der vurderingen er det endelige målet, ikke fagkompetansen.

Bør ikke idealet være det motsatte? At elevene er så levende opptatt av fagene at de glemmer vurderingen? At vurdering blir en lite interessant biting? Vurdering er nok viktig, men er det ikke viktigere at undervisningen på de ulike læringsarenaene er så godt lagt opp og så interessant at elevene trygler om å få undervisning? Det er i tilfelle et stort, hårete mål som Ingebrigt Steen Jensen kaller det, men vi bør ha slike mål også. Hva kan det første steget være? Å utvikle pedagogenes fagkompetanse, også fagdidaktisk, er et viktig første steg. Det kan vi gjøre i nettverk slik fylkesutdanningssjefen skisserer det i notatet. Det kan vi gjøre ved å utvikle faglige IKT-forum. Det kan vi gjøre ved at alle lærere deltar på samlinger innenfor fagområdene og ved at alle lederne på skolene får god kompetanseutvikling.

La oss satse på å utvikle supre læringsforhold på de læringsarenaene vi rår over. Det vil gi BFK videregående skole verdifulle fjør i bruks- og pyntehatten. Vi må være med og bestemme hvor vi vil med kompetanseutviklingen i Buskerud fylkeskommune.

2 kommentarer:

  1. Rune Tore Husemoen23. mars 2010 kl. 21:42

    Helt enig Rune:-)
    Vi står forran store utfordringer faglig og ikke minst pedagogisk/fagdidaktisk med hensyn til økende fokus på bruk av digitale læremidler i undervisningen.

    SvarSlett
  2. Buskerud har mange som er dyktig innenfor feltet pedagogisk bruk av IKT. Kongsbergkonferansen gir flere eksempeler på dette.
    Vi i Buskerud vgo må fortsatt holde trykk på dette feltet.

    Blir spennende med Buskeruds vgo sitt bidrag langs denne aksen.

    SvarSlett